torsdag 3. juni 2010

Gamliser og nyheter

For enkelte medieveteraner jeg har jobbet med og vært i kontakt med, er det én ting som ser ut til å skremme dem mer enn noe annet. Uttrykket "nye medier" er fryktelig skummelt for mange, og snakker man høyt om twitter eller youtube i et tradisjonelt redaksjonsmiljø kan man fornemme stressreaksjoner hos mange av de som startet karrieren sin bak en skrivemaskin av den typen uten skjerm.

Og det er ikke så rart at mediefolk av en annen generasjon frykter de nye mediene. Jeg forstår dem godt. Jeg er tilfeldigvis et barn av en tid hvor internett har vært grunnlaget for utviklingen av så og si alle nye medier. For meg er det ingen sak å lese nyheter på telefonen, delta i diskusjoner på nettsider eller skrive blogginnlegg som dette. Det er en helt naturlig måte å kommunisere på for min generasjon, uten at det nødvendigvis er en utelukkende god ting.

Min generasjon leser nesten ikke papiraviser lenger. Og om de skulle gjøre det, så har de mest sannsynlig ikke kjøpt den selv. Den enkleste måten å holde seg oppdatert på er å lese nettaviser og se videoer på nettet, gjerne på telefonen. Idag er det ikke engang noe klart skille mellom datamaskiner og mobiltelefoner. Så hva skal en livredd gjeng med teknologiamatører med jobb i media gjøre da?

Tenke nytt. Det er mitt forslag. Andre forslag er å fortsette den tradisjonelle enveiskommunikasjonen for en krympende brukergruppe, eventuelt å få seg et annet levebrød. For media har alltid vært i utvikling. Greit nok, de siste årene har utviklinga gått raskere enn noensinne, men man må alltid være forberedt på å tilpasse seg nye medier. Som journalist i dagens mediehverdag må man sørge for å stadig forandre uttrykket sitt i forhold til folkets medievaner. Det er nødvendig å finne nye fortellerteknikker uten at man forteller noe annet. Den uavhengige journalistikken er fortsatt like viktig, men for at den skal nå ut til folk må man finne mer attraktive måter å pakke den inn på.

Det er naivt å tro at papiravisen vil overleve for alltid, og at det kommunikative uttrykket vi har idag vil bestå tidens tann. Vi har alle sett klipp fra filmavisene som briljerte på 60-tallet, de som idag fremstår som alt fra lettere til særdeles komiske. Nyhetene de formidlet var like viktige som de vi formidler idag, men uttrykket den gang var et helt annet enn nå. I framtida vil det uttrykket vi er vant med idag mest sannsynlig bli sett på som like fjernt, og det er uunngåelig. Mediene vil alltid utvikle seg i takt med teknologien og samfunnsnormene, og det er svært lite journalister får gjort med det annet enn å angripe det med stor entusiasme og nysgjerrighet. Istedet for å mene at twitter og youtube er starten på verdens undergang, mener jeg man er nødt til å inngå kompromisser for å bevare den gode, uavhengige journalistikken.

For det er dessverre slik at de som styrer den teknologiske utviklinga ikke nødvendigvis kommer med nyvinninger for å styrke uavhengig journalistikk og demokratiske idealer. Det er pengene som rår, og det ser vi også i utviklinga i mediebransjen. Men skal man klare å utfordre kommersielle aktører uten samfunnsansvar er man nødt til å forkynne uavhengig journalistikk i de samme kanalene. Og på det feltet er det godt å se at NRK, som landets største journalistiske formidler, stadig åpner seg mer og mer mot de nye mediene. Redaksjonssjef i nrk.no, Hege Øygaren, forteller at de ikke hadde nådd målsettingen om å nå fire av fem nordmenn daglig uten satsingen på nett og mobil.

Men hun forteller også at det kan være vanskelig for journalister med lang erfaring fra tradisjonelle medier å innse verdien av andre kommunikasjonsformer enn den som går én vei. Nå er det jo slik at generasjonene uansett vil gå sin gang, og jo flere unge som kommer inn i bransjen, desto tryggere vil redaksjonene bli på de unges uttrykk. Men det er viktig å videreføre de gode journalistiske tradisjonene vi har vært så heldige å ha her i landet, uansett hvor avhengig man skulle bli av annonseinntekter. Det er ikke et spørsmål om hva man sier, men hvordan man sier det.

Så spørs det da, når jeg eventuelt sitter der som en 50 år gammel journalist og prøver å oppdatere meg på det nyeste på mediefronten, om jeg ikke føler et lite nag til den nyansatte tullingen som snakker så innmari varmt om twatter eller metube eller hva det nå er som blir det virkelig store i framtida. Det blir uansett spennende å se.