Bekjennelser fra en lat faen

Noen dager føler man for å gjøre minst mulig. Noen dager føler man ikke engang for å stå opp, og for meg så byr den nordiske vinteren på mange slike dager. Jeg liker å skylde på at samfunnet ikke hensyntar min innebygde døgnrytme, som iallefall ikke føler for å dra meg opp av senga før sola har stått opp.

Det er da alt annet enn naturlig å stå opp klokka halv sju fem dager i uka for å rekke skolen ti over åtte, kun fordi noen byråkratiske a-mennesker har gjort det til mitt eneste alternativ. Men det er mulig jeg bare er lat. Det er mulig at velferdstaten har sydd puter under armene på meg, og effektivt fjernet alt jeg har av arbeidsmoral.

Kanskje kan man si at barnehagen har skylden, kanskje er det genetisk, eller rett og slett en karakterbrist jeg har forårsaket med viten og vilje. Uansett er faktum det at jeg har pådratt meg massevis av fravær i disse vintermånedene. Og når noen dager ødelegges av sovelyst og latskap, da hjelper det ikke at andre ødelegges av en lite effektiv privatisert kollektivtrafikk.

Så enten må jeg skjerpe meg, eller så må samfunnet skjerpe seg, eller så må både jeg og samfunnet innfinne oss i at jeg, Jonas Vårum Olafsen, jeg er rett og slett lat.

TAKK! (Avslutning fritt etter Hans Bauge)