tirsdag 9. august 2016

torsdag 3. juni 2010

Gamliser og nyheter

For enkelte medieveteraner jeg har jobbet med og vært i kontakt med, er det én ting som ser ut til å skremme dem mer enn noe annet. Uttrykket "nye medier" er fryktelig skummelt for mange, og snakker man høyt om twitter eller youtube i et tradisjonelt redaksjonsmiljø kan man fornemme stressreaksjoner hos mange av de som startet karrieren sin bak en skrivemaskin av den typen uten skjerm.

Og det er ikke så rart at mediefolk av en annen generasjon frykter de nye mediene. Jeg forstår dem godt. Jeg er tilfeldigvis et barn av en tid hvor internett har vært grunnlaget for utviklingen av så og si alle nye medier. For meg er det ingen sak å lese nyheter på telefonen, delta i diskusjoner på nettsider eller skrive blogginnlegg som dette. Det er en helt naturlig måte å kommunisere på for min generasjon, uten at det nødvendigvis er en utelukkende god ting.

Min generasjon leser nesten ikke papiraviser lenger. Og om de skulle gjøre det, så har de mest sannsynlig ikke kjøpt den selv. Den enkleste måten å holde seg oppdatert på er å lese nettaviser og se videoer på nettet, gjerne på telefonen. Idag er det ikke engang noe klart skille mellom datamaskiner og mobiltelefoner. Så hva skal en livredd gjeng med teknologiamatører med jobb i media gjøre da?

Tenke nytt. Det er mitt forslag. Andre forslag er å fortsette den tradisjonelle enveiskommunikasjonen for en krympende brukergruppe, eventuelt å få seg et annet levebrød. For media har alltid vært i utvikling. Greit nok, de siste årene har utviklinga gått raskere enn noensinne, men man må alltid være forberedt på å tilpasse seg nye medier. Som journalist i dagens mediehverdag må man sørge for å stadig forandre uttrykket sitt i forhold til folkets medievaner. Det er nødvendig å finne nye fortellerteknikker uten at man forteller noe annet. Den uavhengige journalistikken er fortsatt like viktig, men for at den skal nå ut til folk må man finne mer attraktive måter å pakke den inn på.

Det er naivt å tro at papiravisen vil overleve for alltid, og at det kommunikative uttrykket vi har idag vil bestå tidens tann. Vi har alle sett klipp fra filmavisene som briljerte på 60-tallet, de som idag fremstår som alt fra lettere til særdeles komiske. Nyhetene de formidlet var like viktige som de vi formidler idag, men uttrykket den gang var et helt annet enn nå. I framtida vil det uttrykket vi er vant med idag mest sannsynlig bli sett på som like fjernt, og det er uunngåelig. Mediene vil alltid utvikle seg i takt med teknologien og samfunnsnormene, og det er svært lite journalister får gjort med det annet enn å angripe det med stor entusiasme og nysgjerrighet. Istedet for å mene at twitter og youtube er starten på verdens undergang, mener jeg man er nødt til å inngå kompromisser for å bevare den gode, uavhengige journalistikken.

For det er dessverre slik at de som styrer den teknologiske utviklinga ikke nødvendigvis kommer med nyvinninger for å styrke uavhengig journalistikk og demokratiske idealer. Det er pengene som rår, og det ser vi også i utviklinga i mediebransjen. Men skal man klare å utfordre kommersielle aktører uten samfunnsansvar er man nødt til å forkynne uavhengig journalistikk i de samme kanalene. Og på det feltet er det godt å se at NRK, som landets største journalistiske formidler, stadig åpner seg mer og mer mot de nye mediene. Redaksjonssjef i nrk.no, Hege Øygaren, forteller at de ikke hadde nådd målsettingen om å nå fire av fem nordmenn daglig uten satsingen på nett og mobil.

Men hun forteller også at det kan være vanskelig for journalister med lang erfaring fra tradisjonelle medier å innse verdien av andre kommunikasjonsformer enn den som går én vei. Nå er det jo slik at generasjonene uansett vil gå sin gang, og jo flere unge som kommer inn i bransjen, desto tryggere vil redaksjonene bli på de unges uttrykk. Men det er viktig å videreføre de gode journalistiske tradisjonene vi har vært så heldige å ha her i landet, uansett hvor avhengig man skulle bli av annonseinntekter. Det er ikke et spørsmål om hva man sier, men hvordan man sier det.

Så spørs det da, når jeg eventuelt sitter der som en 50 år gammel journalist og prøver å oppdatere meg på det nyeste på mediefronten, om jeg ikke føler et lite nag til den nyansatte tullingen som snakker så innmari varmt om twatter eller metube eller hva det nå er som blir det virkelig store i framtida. Det blir uansett spennende å se.

torsdag 18. februar 2010

Bekjennelser fra en lat faen



Noen dager føler man for å gjøre minst mulig. Noen dager føler man ikke engang for å stå opp, og for meg så byr den nordiske vinteren på mange slike dager. Jeg liker å skylde på at samfunnet ikke hensyntar min innebygde døgnrytme, som iallefall ikke føler for å dra meg opp av senga før sola har stått opp.

Det er da alt annet enn naturlig å stå opp klokka halv sju fem dager i uka for å rekke skolen ti over åtte, kun fordi noen byråkratiske a-mennesker har gjort det til mitt eneste alternativ. Men det er mulig jeg bare er lat. Det er mulig at velferdstaten har sydd puter under armene på meg, og effektivt fjernet alt jeg har av arbeidsmoral.

Kanskje kan man si at barnehagen har skylden, kanskje er det genetisk, eller rett og slett en karakterbrist jeg har forårsaket med viten og vilje. Uansett er faktum det at jeg har pådratt meg massevis av fravær i disse vintermånedene. Og når noen dager ødelegges av sovelyst og latskap, da hjelper det ikke at andre ødelegges av en lite effektiv privatisert kollektivtrafikk.

Så enten må jeg skjerpe meg, eller så må samfunnet skjerpe seg, eller så må både jeg og samfunnet innfinne oss i at jeg, Jonas Vårum Olafsen, jeg er rett og slett lat.

TAKK! (Avslutning fritt etter Hans Bauge)

tirsdag 5. januar 2010

Frisk og lettstelt ungdom med unikt potensiale vurderes solgt

- http://www.finn.no/slavemarked/slaver-til-salgs/id=4972 -




Jonas Vårum Olafsen er 186 centimeter høy og 84 kilo tung med relativt atletisk kroppsbygning og et tilpasningsdyktig sinn. Gutten har 18 års erfaring med konfliktløsning og kreativ idéutfoldelse, og er allerede en riktig så selvstendig bohem. Han har erfaring fra tidligere arbeid som fotballdommer, frilansjournalist og musiker, og har også anlegg for praktisk arbeid som snekring, maling og reparering. Han snakker flytende norsk, dansk, svensk og engelsk, og behersker enkle konversasjoner på tysk og polsk. For øvrig sysler han med skriverier og billedkunst, noe som kan komme godt med for kunstinteresserte kjøpere.

(Dette er naturligvis bare tull og fanteri. Sånn for ordens skyld. Men om du føler for å prøve deg, så er det bare å by i vei.)

tirsdag 15. desember 2009

Juleevangeliet som nyhetssak

Strabaser i stallen


Gull, røkelse, myrra og en stor stjerne sto i sentrum da Guds sønn i går ble født i Betlehem

I går ble en fattiggutt født i en stall i Betlehem, og lokalbefolkningen omtaler det som den største begivenheten i år 3761. Våre kilder vil ha det til at en stor stjerne har lyst rett over stedet der gutten kom til verden, og mange mennesker var møtt opp for å ta del i denne noe uvanlige fødselen. Tre langveisfarende visesangere fra gruppen ”Tre vise menn” vi snakket med, havnet mitt i mediestyret, og uttaler til Betlehemstidende at de spanderte luksuriøse gaver på spedbarnet.

Visesangere på show

– Vi var på reise i området omkring, og plutselig så vi denne stjernen. Ved første øyenkast virket den å være ganske nær oss, så vi startet på vår vandring. Vi skjønte jo etter hvert at den var et stykke unna, den var riktig så stor, men hallo; vi snur da vel ikke av den grunn. Vi skjønte jo at det var noe i gjære, kanskje et show av noe slag, så vi tok med oss litt gull, røkelse og myrra på veien, forteller Baltazar.

Det nyfødte barnet var velskapt og i god form, og barnets mor Maria var sliten etter strabasen i stallen. Faren Josef derimot, var litt forvirret etter det som hadde skjedd.

Upraktisk reisefødsel

– Altså, Maria er etter alt jeg vet jomfru, og jeg finner det litt rart at hun skulle bli gravid. Men da jeg røykte kaktus for en stund siden, så jeg en engel som fortalte meg at det var gud som var faren til barnet. Og etter det jeg vet, så er det vanskelig å stevne Gud i en farskapssak, og langt mindre sannsynlig å kunne bevise at Maria har vært utro med Ham. Så jeg har valgt å se positivt på det, og ser det egentlig som en glede å få være stefar til Guds sønn, forteller snekkeren Josef.

Maria og Josef var på reise fra Nazareth til Betlehem for å skrive seg inn i manntallet, og således var det særdeles upraktisk med en fødsel på reisen.

– Vi har reist så sinnsykt lenge, og når kona di er gravid, så er det ikke alltid like greit å dra rundt på bagasje med kun et esel som farkost. Myndighetene burde absolutt vært mer fleksible når det kommer til folketellinger, og absolutt gitt reiseutsettelse for familier som venter barn, sier en noe opprørt Josef.

Sjeldent lysfenomen

Gutten har fått navnet Jesus, og har et underlig lys som skinner rundt hodet sitt. Betlehemstidende har snakket med den anerkjente astrofysikeren Knutus Jørgus Rødødegårdus, som mener dette fenomenet er et resultat av den store stjerneaktiviteten som fant sted rett over fødestedet.

– Dette er et helt fantastisk og utrolig sjeldent syn som veldig sjelden forekommer. Det er ganske utrolig at noe slikt skulle skje, men når stjernen lyser så fantastisk sterkt som den har gjort nå, så hender det at nyfødte barn blir påvirket av stjernens utrolige energi, og må leve med denne stjerneenergien i form av et fantastisk vakkert lys rundt hodepartiet resten av livet.

Så da gjenstår det for familien å reise hjem til Nazareth, et barn, noe gull, røkelse, myrra og en dose berømmelse rikere.

onsdag 2. desember 2009

Tanker om ytringsfrihet


De fleste mennesker har sine tanker om stort og smått. Kanskje vel så mye smått som stort, men poenget er at de fleste har gjort opp noen tanker om ting vi alle tenker på. Om de egentlig er våre egne, eller resultater av påvirkning kan jo være et rimelig spørsmål, men vi har altså tanker. Tanker som vi gjerne vil dele med andre.

Noen tar til takke med å dele tankene sine med sine nærmeste venner, på nachspiel og i dagbøker. Andre, derimot, ønsker et større nedslagsfelt. Om det er fordi de ikke har venner, ikke blir invitert på nachspiel eller ikke skriver dagbok skal jeg ikke spekulere i - men de horer seg altså hen til massemediene.

Om de nå skriver bøker eller avisinnlegg, oppretter politiske organisasjoner eller blogger, så har de en ting til felles; nemlig det at de ønsker å dele sine tanker. Naturlig nok - og til min og andres store glede - så har mennesker mange forskjellige tanker. Vi tenker forskjellig om samme ting. På nachspiel og forsåvidt venner imellom kan dette føre til konflikter. Diskusjoner stagnerer når man støter på det udiskutable, når mennesker vet at deres tanker er de rette, og ingen kan motbevise det på en rimelig og overbevisende måte. Heldigvis gjør som regel dagboka svært liten motstand, da den sjelden har gjort opp sine egne tanker om ting, men mennesker kan føle seg trakassert, provosert og forbannet over andres tanker. Tanker som for hver enkelt av oss er den åpenbare sannhet, og det er den virkelig, for meg er mine tanker sanne. Det er min virkelighet, det er mine særegne briller som gjør at jeg ser verden som jeg gjør: på en helt annen måte enn de fleste andre.

Når folk får ytre sine tanker i det offentlige rom, gjennom kanaler som blogger og aviser og filmer og bøker, så treffer man mange flere mennesker med sitt budskap enn man gjør på nachspiel. Mange flere vil derfor føle seg trakassert, provosert og forbannet. Og dette fører med seg mye rart, det er ikke noen tvil om det.

Noen mennesker mener at kun et fåtall skal få ytre seg. Andre mennesker vil at alle skal få muligheten til å ytre seg. Jeg tilhører den sistnevnte gruppe, om jeg får lov til å polarisere det til en slik grad. Om dine tanker er gjennomtenkte og reflekterte, om de er nyfødte og kontroversielle, om de er kjedelige og politisk korrekte, så har de alle like mye rett til å se dagens lys. For vi trenger å bli provosert, vi menneskene. Vi trenger å få høre hva andre tenker om ting, det beriker oss som mennesker, det utvider vår horisont, og det vil med tiden skape aksept for andres tanker. Det er da slettes ikke umulig at om alle tanker får se dagens lys, så vil de mest urimelige tankene tape i kampen mot de reflekterte, og kanskje vil vi få flere reflekterte mennesker en vakker dag. Eller vil det kanskje fungere omvendt?

torsdag 12. november 2009