Bekjennelser fra en lat faen

Noen dager føler man for å gjøre minst mulig. Noen dager føler man ikke engang for å stå opp, og for meg så byr den nordiske vinteren på mange slike dager. Jeg liker å skylde på at samfunnet ikke hensyntar min innebygde døgnrytme, som iallefall ikke føler for å dra meg opp av senga før sola har stått opp.

Det er da alt annet enn naturlig å stå opp klokka halv sju fem dager i uka for å rekke skolen ti over åtte, kun fordi noen byråkratiske a-mennesker har gjort det til mitt eneste alternativ. Men det er mulig jeg bare er lat. Det er mulig at velferdstaten har sydd puter under armene på meg, og effektivt fjernet alt jeg har av arbeidsmoral.

Kanskje kan man si at barnehagen har skylden, kanskje er det genetisk, eller rett og slett en karakterbrist jeg har forårsaket med viten og vilje. Uansett er faktum det at jeg har pådratt meg massevis av fravær i disse vintermånedene. Og når noen dager ødelegges av sovelyst og latskap, da hjelper det ikke at andre ødelegges av en lite effektiv privatisert kollektivtrafikk.

Så enten må jeg skjerpe meg, eller så må samfunnet skjerpe seg, eller så må både jeg og samfunnet innfinne oss i at jeg, Jonas Vårum Olafsen, jeg er rett og slett lat.

TAKK! (Avslutning fritt etter Hans Bauge)

Frisk og lettstelt ungdom med unikt potensiale vurderes solgt

- http://www.finn.no/slavemarked/slaver-til-salgs/id=4972 -




Jonas Vårum Olafsen er 186 centimeter høy og 84 kilo tung med relativt atletisk kroppsbygning og et tilpasningsdyktig sinn. Gutten har 18 års erfaring med konfliktløsning og kreativ idéutfoldelse, og er allerede en riktig så selvstendig bohem. Han har erfaring fra tidligere arbeid som fotballdommer, frilansjournalist og musiker, og har også anlegg for praktisk arbeid som snekring, maling og reparering. Han snakker flytende norsk, dansk, svensk og engelsk, og behersker enkle konversasjoner på tysk og polsk. For øvrig sysler han med skriverier og billedkunst, noe som kan komme godt med for kunstinteresserte kjøpere.

(Dette er naturligvis bare tull og fanteri. Sånn for ordens skyld. Men om du føler for å prøve deg, så er det bare å by i vei.)

Juleevangeliet som nyhetssak

Strabaser i stallen

Gull, røkelse, myrra og en stor stjerne sto i sentrum da Guds sønn i går ble født i Betlehem

I går ble en fattiggutt født i en stall i Betlehem, og lokalbefolkningen omtaler det som den største begivenheten i år 3761. Våre kilder vil ha det til at en stor stjerne har lyst rett over stedet der gutten kom til verden, og mange mennesker var møtt opp for å ta del i denne noe uvanlige fødselen. Tre langveisfarende visesangere fra gruppen ”Tre vise menn” vi snakket med, havnet mitt i mediestyret, og uttaler til Betlehemstidende at de spanderte luksuriøse gaver på spedbarnet.

Visesangere på show

– Vi var på reise i området omkring, og plutselig så vi denne stjernen. Ved første øyenkast virket den å være ganske nær oss, så vi startet på vår vandring. Vi skjønte jo etter hvert at den var et stykke unna, den var riktig så stor, men hallo; vi snur da vel ikke av den grunn. Vi skjønte jo at det var noe i gjære, kanskje et show av noe slag, så vi tok med oss litt gull, røkelse og myrra på veien, forteller Baltazar.

Det nyfødte barnet var velskapt og i god form, og barnets mor Maria var sliten etter strabasen i stallen. Faren Josef derimot, var litt forvirret etter det som hadde skjedd.

Upraktisk reisefødsel

– Altså, Maria er etter alt jeg vet jomfru, og jeg finner det litt rart at hun skulle bli gravid. Men da jeg røykte kaktus for en stund siden, så jeg en engel som fortalte meg at det var gud som var faren til barnet. Og etter det jeg vet, så er det vanskelig å stevne Gud i en farskapssak, og langt mindre sannsynlig å kunne bevise at Maria har vært utro med Ham. Så jeg har valgt å se positivt på det, og ser det egentlig som en glede å få være stefar til Guds sønn, forteller snekkeren Josef.

Maria og Josef var på reise fra Nazareth til Betlehem for å skrive seg inn i manntallet, og således var det særdeles upraktisk med en fødsel på reisen.

– Vi har reist så sinnsykt lenge, og når kona di er gravid, så er det ikke alltid like greit å dra rundt på bagasje med kun et esel som farkost. Myndighetene burde absolutt vært mer fleksible når det kommer til folketellinger, og absolutt gitt reiseutsettelse for familier som venter barn, sier en noe opprørt Josef.

Sjeldent lysfenomen

Gutten har fått navnet Jesus, og har et underlig lys som skinner rundt hodet sitt. Betlehemstidende har snakket med den anerkjente astrofysikeren Knutus Jørgus Rødødegårdus, som mener dette fenomenet er et resultat av den store stjerneaktiviteten som fant sted rett over fødestedet.

– Dette er et helt fantastisk og utrolig sjeldent syn som veldig sjelden forekommer. Det er ganske utrolig at noe slikt skulle skje, men når stjernen lyser så fantastisk sterkt som den har gjort nå, så hender det at nyfødte barn blir påvirket av stjernens utrolige energi, og må leve med denne stjerneenergien i form av et fantastisk vakkert lys rundt hodepartiet resten av livet.

Så da gjenstår det for familien å reise hjem til Nazareth, et barn, noe gull, røkelse, myrra og en dose berømmelse rikere.

Tanker om ytringsfrihet

De fleste mennesker har sine tanker om stort og smått. Kanskje vel så mye smått som stort, men poenget er at de fleste har gjort opp noen tanker om ting vi alle tenker på. Om de egentlig er våre egne, eller resultater av påvirkning kan jo være et rimelig spørsmål, men vi har altså tanker. Tanker som vi gjerne vil dele med andre.

Noen tar til takke med å dele tankene sine med sine nærmeste venner, på nachspiel og i dagbøker. Andre, derimot, ønsker et større nedslagsfelt. Om det er fordi de ikke har venner, ikke blir invitert på nachspiel eller ikke skriver dagbok skal jeg ikke spekulere i - men de horer seg altså hen til massemediene.

Om de nå skriver bøker eller avisinnlegg, oppretter politiske organisasjoner eller blogger, så har de en ting til felles; nemlig det at de ønsker å dele sine tanker. Naturlig nok - og til min og andres store glede - så har mennesker mange forskjellige tanker. Vi tenker forskjellig om samme ting. På nachspiel og forsåvidt venner imellom kan dette føre til konflikter. Diskusjoner stagnerer når man støter på det udiskutable, når mennesker vet at deres tanker er de rette, og ingen kan motbevise det på en rimelig og overbevisende måte. Heldigvis gjør som regel dagboka svært liten motstand, da den sjelden har gjort opp sine egne tanker om ting, men mennesker kan føle seg trakassert, provosert og forbannet over andres tanker. Tanker som for hver enkelt av oss er den åpenbare sannhet, og det er den virkelig, for meg er mine tanker sanne. Det er min virkelighet, det er mine særegne briller som gjør at jeg ser verden som jeg gjør: på en helt annen måte enn de fleste andre.

Når folk får ytre sine tanker i det offentlige rom, gjennom kanaler som blogger og aviser og filmer og bøker, så treffer man mange flere mennesker med sitt budskap enn man gjør på nachspiel. Mange flere vil derfor føle seg trakassert, provosert og forbannet. Og dette fører med seg mye rart, det er ikke noen tvil om det.

Noen mennesker mener at kun et fåtall skal få ytre seg. Andre mennesker vil at alle skal få muligheten til å ytre seg. Jeg tilhører den sistnevnte gruppe, om jeg får lov til å polarisere det til en slik grad. Om dine tanker er gjennomtenkte og reflekterte, om de er nyfødte og kontroversielle, om de er kjedelige og politisk korrekte, så har de alle like mye rett til å se dagens lys. For vi trenger å bli provosert, vi menneskene. Vi trenger å få høre hva andre tenker om ting, det beriker oss som mennesker, det utvider vår horisont, og det vil med tiden skape aksept for andres tanker. Det er da slettes ikke umulig at om alle tanker får se dagens lys, så vil de mest urimelige tankene tape i kampen mot de reflekterte, og kanskje vil vi få flere reflekterte mennesker en vakker dag. Eller vil det kanskje fungere omvendt?

Mitt budskap til verden

Mitt bidrag til Thomas Moens budskapsprosjekt

Mikronovellesamling

Skudd i hjertet. Elg i bakken.

Ingen levde før de ble født.

Blod i nesa. Bein i kjeften.

Store dyr er vanskelige å ta.

Store vinduer knust i små biter.

Trafikken tok livet fra alle mann.

Flate mennesker lå i dyp depresjon.

Ingen har noen gang sett det.

Virkelighetsfjernsyn

Denne merkelige sjangeren som på fint kalles " Reality TV" er en merkelig greie som hører vår absurde tidsalder til. En undersjanger av virkelighetsdrama, ifølge Wikipedia. Greia er at man plasserer en gjeng med mer eller mindre oppegående personer i et kunstig miljø, også filmer man hver eneste krok til enhver tid for å underholde folkemassene.

Ser man på det med perspektivbriller, så kan det minne mistenkelig mye om dyreobservasjoner og forskning med dyr som ofre. Men i "Reality TV"-tilfellet er det mennesker som frivillig har meldt seg på som lar seg ofre, og blir fremstilt som om det skulle vært et naturprogram på Animal Planet, bare med innlagte konkurranser, tidsfrister og utstemming av deltakere. Og vi glor og vi glaner.

Personlig finner jeg de aller fleste virkelighetsfjernsynseriene, ja nettopp; virkelighetsfjerne. Jeg har tatt meg selv i å sitte og glo og glane som alle andre, kun fordi disse menneskene fascinerer meg på en måte som får meg til å spekulere ut konspirasjonsteorier. For man ser jo aldri sånne gærninger i det virkelige liv? Joda, alle har sett et par gærninger iløpet av oppveksten, gjerne en om dagen om man bor i bynære strøk, men ikke sånne gærninger som fins på "Paradise Hotel", "Jakten på kjærligheten" og "Robinson-ekspedisjonen"?

Derfor begynner jeg å bli ganske overbevist om at dette er en planlagt strategi fra aller høyeste hold. Jeg mistenker alle de store internasjonale psykiatriske institusjonene for å ha gått sammen om dette virkelighetsfjernsynet. Jeg har nemlig hørt at en stor andel av disse deltakerne ser seg nødt til å oppsøke psykolog i etterkant. Dette underbygger bare min teori om at dette er en audition for psykopater, som faktisk er villige til å henge seg selv ut foran verden, pule foran kamera, krangle om bagateller og klikke i vinkel for å vinne en hytte, en bil, en pengesum eller sykkel.

Spørsmålet man da kan stille seg er om det ligger kommersielle eller ideelle hensikter bak denne utspekulerte strategien. Er det private aktører som vil tjene fett på folk som oppsøker psykologer med timespris like høy som førstegevinsten i "Farmen"? Eller er det kanskje myndigheter verden rundt som har sett seg nødt til å luke ut alle de psykiske avvikerne fra samfunnet ved å lokke dem med på slike spennende eventyr...

Uansett hensikt kan vi iallefall konkludere med at det fungerer. Få gærningene vekk fra nærmiljøet, putt dem i fjernsynet og deretter på institusjon!